Velkommen hit!

Denne bloggen tilhører Ingunn Kjøl Wiig: Lektor i norsk ved Sandvika vgs i Bærum og Digital innovatør i Akershus fylkeskommune. Veileder ved nettbasert videreutdanning i IKT og skole, Nyweb/UiS. Holder kurs og foredrag om pedagogisk bruk av IKT, klasseledelse med mer. Grunnla delogbruk.no i 2009, et nettsted for lærere og andre som er engasjert i sosial web, IKT og undervisning. Mine ytringer her representerer kun meg selv og ikke mine arbeids/oppdragsgivere. Velkommen! 

Siste kommentarer:
onsdag
aug312011

Infographic: The Flipped Classroom

Artig visualisering av hva flipping er. Nå gleder jeg meg enda mer til Del og bruk- konferansen 12. oktober

The Flipped Classroom

Created by Knewton and Column Five Media

tirsdag
aug302011

Periodisering av året

Alle lærere kjenner nok trykket ved skolestart når planer skal legges eller revideres. Det tar tid, og det er mange hensyn å ta. Norskseksjonen på Sandvika vgs består av mange lærere, og hvert trinnteam er på 6 eller flere lærere, så det er mange kokker, men heldigvis lite søl! Vi har blitt enige om å følge en felles grovskisse i planleggingen utover året, og skoleåret er delt i fem perioder. Innenfor disse skal den enkelte, eller mindre team, legge mer konkrete periodeplaner. Elevene får derfor mindre informasjon å forholde seg til av gangen samtidig som det er fullt mulig for en av oss eller en annen vikar å steppe inn dersom det trengs ved fravær. 

Planene er selvsagt lagt med utgangspunkt i kompetansemålene i faget. Vi bruker både lærebøker som Spenn og Grip teksten, og vi bruker NDLA og mange andre nettbaserte ressurser i undervisningen. Selve årsplanen fyller bare et lite dokument. Det er lagt ut i faget så det er tilgjengelig for elevene hele året, mens vi bruker planleggeren i It's Learning til å legge ut periodeoversikten. Periodeplanene bør konkretiseres så raskt som mulig innen begynnelsen av hver periode (vi er ikke helt der nå). Alle vurderinger på trinnet er på samme tid, og vi samarbeider om oppgaver. Vi har også utviklet et rettefellesskap der vi alle bidrar med eksempeltekster fra egne elever i en felles bunke som vi deretter vurderer sammen. Dette for å sikre at vi holder samme karakternivå og for å utvikle vår egen vurderingskompetanse. Norskmøtene som vi har en gang i uka brukes til blant annet dette.

Jeg har et eget område på denne bloggen for fildeling, og jeg har lagt ut periodeplanene for Vg2 og Vg3 der i tilfelle noen er interessert. Det hadde vært interessant å høre hva andre gjør for å minimere møtetid og samtidig opprettholde et godt samarbeidsnivå i faget. Hva gjør dere for å sikre kontinuitet ved eventuelt fravær i kollegiet, og for å sikre at elever som er borte får tilgang til informasjon om det som har blitt gjennomgått på skolen?

torsdag
aug182011

Elevsamtaler

Da jeg kom hjem fra jobben i dag fikk jeg spørsmål om det hadde vært gøy på skolen. Spørsmålet fikk meg til å trekke på smilebåndet, og mens det fortsatt ringte litt i hodet etter 15 samtaler på 20 minutter hver, gjennomført mellom 8.30 i dag og 14.30, så kjente jeg at jo, det hadde det vært. Det var inderlig flott å se igjen mine femten gutter og jenter, blide som soler som de var alle sammen. De var motiverte og klare for å gå løs på Vg2 alle som en. Å møte dem var noe jeg hadde gledet meg til på forhånd, for jeg liker dem jo så godt! Så mye god snakk på en og samme dag gjør meg glad, men også trett, men det er en fin måte å bli trett på.

Tidligere grudde jeg meg gjerne litt til elevsamtaler. Det føltes fort litt ubekvemt og kunstig, og samtaleskjemaene virket hemmende. Uten skjema ble det lett mye prat som kanskje ikke var særlig nyttig, og det var ikke så enkelt å følge det opp. Nå kjennes det ikke sånn lenger, og jeg vet ikke helt hva som har skjedd, for skjemaene er som før, og hyggelige elever hadde jeg også tidligere. Kanskje er jeg litt mindre sjenert overfor dem nå enn før? En kollega sa en gang til meg at som lærer mister en etter hvert evnen til å føle skam, og det er kanskje noe i det. 

Jeg vet at mange kolleger ikke er glade i denne samtaletypen. De synes den er konstruert, og det kan jeg selvsagt forstå. Elevene har ofte sagt at det gjerne blir litt mye av dette når de har vært gjennom utviklingssamtaler og fagsamtaler med den ene læreren etter den andre. Vi er pålagt å gjennomføre elevsamtaler, og det tar mye tid. Derfor bør det fungere på en skikkelig måte så tidsbruken er god både for lærer og for elev. Hensikten med elevsamtalen må være at eleven skal få økt innflytelse over sin egen læring, og også få sjansen til å fortelle om det som virker og det som ikke virker. Derfor er det interessant at så mange av elevene svarer ganske klart nei på at de vil ha elevmedvirkning i forhold til undervisningsmetodikk og når prøvene kommer. "Nei, det er mye bedre at læreren bestemmer. Dessuten blir det jo feil når flertallet alltid får velge form, da vi uansett mange ikke få det som de vil". Godt argument. Når jeg spør om hva jeg kan gjøre for at læringen skal fungere bedre svarer mange at "det er jo tross alt MEG det kommer an på". De tar mye ansvar for egen læring da! Likevel skjønner jeg jo ut fra det de sier at det er flere ting vi kan gjøre, blant annet at ved å variere undervisningemetodene våre, så treffer vi mange flere enn dersom vi har et begrenset repertoar av metodikk i klasserommet. One size har alltid vært et dårlig kompromiss.

Jeg er fremdeles usikker på om det kan være nødvendig å ha så mange elevsamtaler som vi har. Men som kontaktlærer er jeg ikke i tvil - velkomstsamtalen ved skolestart er en stor glede og svært nyttig - om ikke alltid for eleven, så i alle fall for meg. Og til syvende og sist er jo det til elevenes beste.

Hva tenker du om elevsamtaler? Er det en god ting, eller en uting?

torsdag
aug112011

The Flipped Classroom

Den aller mest interessante presentasjonen på ISTE for meg var nok den om det "omvendte klasserommet", et konsept som innebærer at eleven forbereder seg på nytt stoff hjemme ved hjelp av videoforelesninger og deretter går på skolen og gjør oppgaver sammen med klassen, individuelt, gruppevis, synkront eller asynkront med læreren som veileder. Lekser på skolen, foredrag hjemme. Dette er noe mer enn at undervisningen legges ut på nett, for det er utrolig viktig at eleven får noe ut av å møte opp på skolen som ikke kan oppnås på annet vis.

Metodikken har særlig blitt kjent gjennom arbeidet til Jonathan Bergmann og Aaron Sams, kjemilærere fra Colorado, USA. De siste fire årene har de konsekvent gitt elevene ressurser som de må sette seg inn i hjemme før timen, og deretter kjørt tilpassede prosjektbaserte oppgaver og øvelser på skolen. Resultatene har vært gode, både fordi elevene har lært mer, og fordi lærerne har klart å tilby bedre tilpasset undervisning enn før, og ikke minst: De sier at de nå klarer å nå hver eneste elev på en helt annen måte enn tidligere. Alt dette er temaer som har opptatt meg en god stund. For hva er skolen egentlig godt for? Mye av det vi presenterer elevene for der er jo lett tilgjengelig informasjon som eleven kan finne mange steder. Skolen må dermed tilby en merverdi som ikke er tilgjengelig på annet vis. Dette kan faktisk også være et svar på "tidstyveriet" som blant annet pc-en får skylden for: Dersom elevene vet hva de skal jobbe med allerede når de kommer på skolen, og de samarbeider med hverandre om å løse oppgaver, så blir det langt vanskeligere å drive avgårde på facebook i timen. 

Best av alt er at jeg etter presentasjonen tok mot til meg og ba om å få et møte med dem samme dag. På møtet var også Ann Michaelsen med, hun er som mange vet pedagogisk utviklingsleder på Sandvika vgs og også drivkraften bak "Del og bruk"-konferansen som arrangeres hos oss hver høst. Møtet med disse usedvanlig hyggelige lærerne resulterte i en avtale om at Sams og Bergmann kommer til oss den 12. oktober og holder presentasjonen sin der! Dette er en sjanse som dedikerte lærere ikke bør la gå fra seg! Ofte etterspør lærere mer konkrete svar fra foredragsholdere på hva som skal til for å oppnå positiv endring i klasserommet når de presenteres for nye ideer. Vel, mer konkret enn dette blir det ikke, og dette kan alle klare å bruke på en eller annen måte. Det er slett ikke nødvendig å være en "teknofrik".

Du kan lese mer om opprinnelsen til The Flipped Class på Jonathan Bergmanns blogg. Det finnes også et Ning-nettverk for The Flipped Class, og jeg har selvsagt meldt meg inn. Du kan også lære mer konkret om hvordan dette gjøres på Educational Vodcasting.

Se Aaron Sams presentere arbeidet sitt her:

Vet du om andre gode ressurser på #flipclass? Del gjerne lenker i kommentarfeltet!

lørdag
jul232011

Vi skal ikke svikte etter Utøya/Oslo

Jeg har flere ganger vært på møter i Regjeringskvartalet i Oslo i forbindelse med jobben. Jeg møter daglig ungdommer i jobben min som lærer i videregående skole. Begge disse arenaene er i dag forandret, kanskje for alltid. Jeg leter etter ord, men de rette ordene for denne dagen finnes knapt.

Vi våknet i dag til nyheten om at minst 84 unge ble drept på Utøya i går. Tallene er ventet å stige. I tillegg ble minst sju personer drept av bombeeksplosjonen i Oslo i går ettermiddag.  Hele kvartalet for det politiske Norge er smadret. Det er ufattelig. Hvordan kunne dette skje? Samme gjerningsmann, en høyreekstremist, antas å stå bak begge handlingene. Hans motiver er for meg fullstendig ugjennomtrengelige. Uskyldige, engasjerte unge er meningsløst tatt av dage. Mange, mange mennesker ble tilfeldige ofre for meningsløs terror i går. Noe verre har ikke skjedd i Norge siden krigen.

Hva skjer nå?

Mediedekningen er massiv, men likevel er det vanskelig å få nok informasjon. Sosiale medier er en effektiv kilde til mer, men det er vanskelig å vite hva som er sant. Detaljene faller likevel langsomt på plass, og bildet fremstår stadig klarere i all sin gru. Jeg tenker: Kommer det til å være noen tomme pulter i mitt klasserom når skolen begynner igjen? Har elevene mine det vondt nå? Kjenner de noen som er rammet av dette? Det tar år å hele disse sårene. For dem som stod midt oppe i det blir traumene antagelig livsvarige. Hvordan kan vi håndtere det?

Engasjement

Det er på mange måter vår flotteste ungdom som er rammet i dag. De som engasjerer seg, som vil noe, som står for noe. De ble drept fordi de representerte en grunnverdi i det norske samfunnet: Troen på demokratiet, på politikken, på dialog og kunnskap: Troen på et inkluderende samfunn. Troen på at det nytter å gjøre noe! Uten slike unge mennesker finnes det knapt noen god fremtid. Hva kan vi som skole gjøre for å hindre at denne meningsløse massakren knebler de unges engasjement? Hvordan kan vi sette nytt mot i dem, hjelpe dem til å stå på videre? Spørsmålene presser seg på - svarene er vanskeligere å finne. Det vi vet er at vi trenger dem mer enn noen gang.

Verdighet

Når krisen rammer trenger vi noen å samle oss rundt. Statsminister Jens Stoltenberg og ordfører i Oslo Fabian Stang viser hva de er lagd av nå. De henfaller ikke til billig retorikk, men understreker det vi trenger å høre: Vi skal klare dette. Vi skal stå sammen i katastrofen og ikke la ekstreme krefter få vinne fram med terror og frykt som våpen. "Det er et adelsmerke for Norge at vi er et trygt og åpent samfunn. Det er dette som nå er truet", sa Stoltenberg under pressekonferansen. Vi som er lærere har et særlig ansvar for å stå sammen med de unge mot denne trusselen. Vi må alle ta oss tid til å være sammen med våre elever, snakke med dem, sette mot i dem igjen. Det er ikke et valg, det er vår plikt. Nå må vi vise at det er to i oss også. Ikke la ungdommen stå alene nå!

Hodet kaldt, hjertet varmt

Et varmt hjerte rommer kjærlighet, men også sinne, sorg og smerte. Hevntanker er nærliggende. Men hodet må handle ut fra det som er til vårt beste på lang sikt. Ofrene for terroren i går ble drept fordi gjerningsmannen ønsket å ramme der det gjorde mest vondt, og han lyktes med å såre oss alle. Men han skal ikke få knekke oss. Han skal heller ikke få splitte oss. Vi skal ikke lete etter syndebukker, verken i høyreekstreme miljøer eller - enda mer meningsløst - blant våre innvandrere. Vi hever oss over det og overlater til politi og rettsvesen å sørge for at de rette får sin straff. Vi skal vise at vi står samlet rundt våre viktigste verdier: Et trygt, åpent og inkluderende samfunn skal fortsatt være det som kjennetegner Norge. Det skal fra nå av være enda flere engasjerte, flotte, varme unge mennesker i Norge enn noen gang, ikke færre. Angrep på demokratiet må møtes med større politisk engasjement for demokrati, ikke mindre. Jeg lover å gjøre så godt jeg kan. 

Mine tanker og min dypeste medfølelse går i dag aller mest til ofrene for terroren og deres pårørende og venner. Jeg kan nok bare evne å kjenne en liten avskygning av den smerten de er påført. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Slå ring rundt dem nå.

Relatert:

Jeg er sint: (Tjomlid) 
Helvete på Utøya (Prableen Kaur)
Ord, tårer, sorg og solidaritet (Øystein Johannesen)
Skremmende hat (Helge Øgrim/journalisten.no)