I perioden januar 2008-august 2010 blogget jeg om skole på bloggen Tanketråder fra en lektors hverdag. Bloggen ble til i forbindelse med min utprøving av ulike digitale verktøy og IKT-basert pedagogikk i undervisningen. Her finner du de fleste innleggene fra denne bloggen.

Entries in Tony Wagner (8)

lørdag
jun272009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 7

Den sjuende sentrale ferdigheten Tony Wagner lister opp i sin bok A Global Achievement Gap (2008) er den jeg liker aller best:

Nysgjerrighet og fantasi

The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.
- Albert Einstein via Quoteworld

Hvem egner seg vel bedre til å illustrere nysgjerrighet og fantasi enn Albert Einstein? Den berømte forskeren var visstnok intet skolelys i sine unge dager - i likhet med vår egen Ibsen, forresten. Historiene om dem beviser at det er viktige rom også for dem som kan tenke utenfor boksen, og heldigvis for det. Det bildet jeg aller helst ville ha brukt til å illustrere dette innlegget sto første gang på trykk i magasinet Life i 1955, og er av skrivebordet til Albert Einstein. Det har dessverre ikke CC-lisens, så derfor må jeg nøye meg med en lenke selv om jeg slett ikke har tenkt å tjene penger på å vise det her. Dumt! Bildet er klassisk i sitt innhold og spiller på Einsteins påstand om at hvis et rotete skrivebord gjenspeiler et rotete hode, hva sier et tomt skrivebord om hodet til eieren da? For meg handler det om at vi ikke skal være så redde for litt rot og kaos. Altfor sterkt fokus på orden gjør at mange muligheter også kveles, selv om det er behagelig å ha full oversikt. Min påstand er at alle arbeidsplasser, vennegjenger og familier trenger minst ett kreativt rotehode!

I dagens overflod av produkter og tjenester er det viktig for produsentene å tenke nytt og annerledes for å finne løsninger som skiller seg ut fra mengden dersom de vil vinne frem. Men kreativitet og fantasi handler selvsagt ikke bare om salg og markedsføring. Fremtidens utfordringer innen miljø, klima og energi er store, og vi vil også oppleve mange nye demografiske, sosiale og helsemessige problemer. Nye spørsmål krever nye svar, og da er det ofte ikke tilstrekkelig å trekke veksler på det vi allerede vet. De som evner å stille de virkelig gode spørsmålene vil også være dem som vil nå lengst i å finne løsninger fordi de vil bidra til å løse de største utfordringene på den mest innflytelsesrike måten. På sett og vis er ringen sluttet her, for nysgjerrighet henger sammen med evnen til kritisk tenkning, den første sentrale ferdigheten i denne serien: Nysgjerrighet handler om å ikke ta noe for gitt, men å heller ta for seg temaer, problemstillinger og situasjoner, analysere dem og undre seg over hvorfor de er som de er, hvordan de ble sånn og hva som kan gjøre dem bedre. Systematisert analyse kan læres inn som rutine, men evnen til undring kan ikke det. Vi trenger folk som er i stand til å gjenkjenne mønstre og muligheter, og som kan tilpasse, kombinere og endre tilsynelatende uinteressante ideer til noe helt annet, nytt. Vi har fremdeles med oss ideen fra industrisamfunnet om at arbeid er noe man får ut fra gitte forutsetninger, og at arbeidstagere først og fremst må gjøre det arbeidsgiveren forventer. Sannheten er kanskje heller at vi i stigende grad er på vei til et arbeidsmarked der den enkelte styrer sin egen arbeidsinstruks ved å fylle den, utvide den og tilpasse den til sin egen profil og kompetanse. Samfunnet etterspør dem som kan gjøre det som forventes av dem, men de bør helst gjøre det med autentisitet, kreativitet, selvstendighet og en personlig touch (Wagner s. 39-41).

Små barn er naturlig nysgjerrige. Alle som har tilbragt tid sammen med en toåring eller en femåring har opplevd den fantastiske evnen de har til å undre seg og stille spørsmål. Men en eller annen gang, ofte mellom 10 og 15 års alder, forsvinner ofte denne undringsevnen, eller i hvertfall -viljen. Hvordan kan det være slik at jo lenger barn og unge er i skolen, jo mindre evne og vilje til å undre seg viser de? Hva er det vi gjør som demper dem sånn? Det er en sørgelig konsekvens av det vi ikke har et godt norsk begrep for, nemlig "schooling". Schooling var ikke bra for Ibsen og Einstein, og det er nok mange flere som har opplevd det enn de to.

Kan det være mulig for skolen å finne nye måter å stimulere elevene til å utvikle sterkere "overlevelsesferdigheter" på? Og kan slike ferdigheter testes på forsvarlig vis? Jeg tror at Wagners sju sentrale ferdigheter for det 21. århundre er svært gode basisferdigheter for læring, arbeid og samfunnsdeltagelse. Dermed bør vi også strekke oss mot en skole der disse vektlegges i større grad enn i dag. For å lykkes med det er det ikke nok med noen ildsjeler i enkelte klasserom, det må systematikk til helt fra planleggingsarbeidet i departement og direktorat via gjennomføring av opplæring i skolen, og ikke minst i valg av type eksamen og vurderingsformer. Får vi til det, da tror jeg vi kan oppnå mye. Det er ingen enkle svar på disse problemstillingene, men jeg regner med at det fremdeles er noen som greier å tenke utenfor boksen også blant de voksne. Tenk om dette århundrets svar på Einstein eller Ibsen sitter og kjeder seg i ditt klasserom? Eller mitt?

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
Del 6: Å skaffe til veie og analysere informasjon

Foto: Wikimedia Commons

fredag
jun262009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 6

Etter en lang pause er det nå på høy tid å avslutte serien om de sju overlevelsesferdighetene for det 21. århundre som Tony Wagner har lansert i boken sin The Global Achievement Gap (2008). De fem første innleggene ble alle publisert i løpet av våren, se liste nederst. Den sjette sentrale ferdigheten er svært viktig, og jeg mener at vi kan gjøre mye for å styrke våre elever på dette området. Den er spesielt viktig nå som vi har tilgang på uendelige mengder informasjon nesten til enhver tid:

Å skaffe til veie og analysere informasjon


Det er ikke det å finne informasjon som er utfordringen lenger - i dag er det så rikelige mengder av den at det vanskelige er å velge, analysere og sortere ulike typer informasjon. "Information overload" kan virke passiviserende, og jeg tror at mange lett kan gi opp fremfor å prøve fordi de ikke har gode nok strategier for slikt arbeid. Lar vi dette skje vil vi få et tydelig skille mellom de som kan og de som ikke kan utnytte informasjonsstrømmen i samfunnet. Dette vil ha store konsekvenser for hvilket utviklingspotensiale de vil ha som yrkesaktive. Men det er ikke bare selve informasjonsstrømmen som er utfordrende. Gamle sannheter står stadig for fall, og nye kommer til. Det innebærer et konstant behov for oppdatering og etterutdanning for praktisk talt alle yrkesgrupper i fremtiden, og jeg tror at vi i stor grad må sørge for å gjøre det på egen hånd. Den som sitter og venter på kurs fra sjefen vil i mange tilfeller vente forgjeves, eller få tilbudet så sent at det ikke lenger er særlig nyttig. Selvstendighet og initiativ blir altså viktig her.

Hvordan skal vi takle denne utfordringen i skolen? Jeg tar utgangspunkt i mitt ståsted som lærer i videregående skole for elever i sitt siste år. Elevene bør ha oppnådd nødvendig kompetanse for å håndtere store mengder informasjon når de kommer til dette stadiet i sin skolegang. De trenger gode søke- og evalueringsstrategier. Evnen til å absorbere store kunnskapsmengder er ofte godt utviklet, men ikke alle har like stor evne til å reflektere over det de har lært. Jeg håper det sier seg selv at evnen til å finne, vurdere og reflektere over informasjon ikke fremelskes av tradisjonell faktabasert tavle/power point-undervisning. Skal dette skje må elevene utfordres på andre måter enn ved å kunne gjenfortelle det læreren har sagt. Det har pågått en intens debatt om verdien av lærebøker kontra digitale læremidler (særlig NDLA) i d&b den siste tiden. Deler av debatten handler også om helt andre ting, men det tar jeg ikke opp her. Jeg mener at det er en feilslutning å tro at en god lærebok sikrer at elevene lærer det de trenger. Dette synet kan bare forsvares dersom en også mener at alt elevene trenger å kunne i et fag kan plasseres mellom to permer. Det er mulig at det stemmer i noen tilfeller, men slik er det i hvertfall ikke i norskfaget. En god lærebok kan aldri bli noe mer enn en grunnutrustning.

Jeg skulle gjerne sett at det siste året i vgs var et år til fordypning og spesialisering innenfor de enkelte fag, eller vel så gjerne på tvers av fag. Læreplanen i norsk inneholder et kompetansemål om bibliotekbruk og kildekritikk, og jeg mener at vi bør vektlegge dette i enda større grad enn vi gjør nå, gjerne på bekostning av mer tradisjonelle disipliner som språkhistorie, litteraturhistorie og dialektkunnskap om nødvendig. Jeg mener selvsagt ikke at slike emner er uvesentlige eller unødvendige, men jeg synes at mange legger for stor vekt på dem. Norskfaget i vgs kan ikke være et minigrunnfag i nordisk eller i litteraturvitenskap. Det kan elevene heller få tilegne seg dersom de velger å gå videre i den retningen senere. Som en foreløpig konklusjon vil jeg altså hevde at vi trenger større vekt på selvstendig arbeid mot slutten av grunnutdanningen (som vgs er), og at elevene bør få større emne- og metodefrihet enn i dag. Det vil si at de må ha lært tilstrekkelig mange læringsstrategier til å ha et reelt valg innen de kommer dit. Jeg ønsker et mye tettere samarbeid mellom lærerne, elevene og bibliotekene, siden de fleste bibliotekarer har mye større kompetanse enn lærerne på dette området. Yrkeslivet vil sikkert også kunne bidra mer enn i dag.

Men ingenting av dette vil skje så lenge vi fortsetter å teste elevene etter samme metode som i har gjort gjennom mer enn hundre år, med eksamen i norsk stil. Da vil det tryggeste fortsatt være å trene elevene på å skrive eksamensoppgaver. Vi har ikke tid til annet. Det er tross alt fortsatt karakterene som bringer dem videre i systemet eller ikke, og det kommer fortsatt til å være avgjørende for de aller fleste lærere, fornuftig nok. Konsekvensen er dessverre at da kommer vi heller ikke på banen i det 21. århundret.

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Foto: "Seven Months", CC-lisensiert av dylanroscover på Flickr


onsdag
mai062009

Kurs og foredrag våren 09

Denne våren har jeg vært aktiv på mange fronter: Jeg har blant annet vært så heldig å bli invitert til flere konferanser, samlinger og kurs de siste månedene. Det jeg stort sett blir bedt om å si noe om er blogging, wikiskriving og annen web 2.0-aktivitet i klasserommet, noe om hvordan jeg tenker meg og prøver ut løsninger på situasjonen med den trojanske musa, og i det siste også mye fokus på d&b. Det er alltid både inspirerende og hyggelig å få være "emissær" (min bestefar var det, kanskje jeg har formidlingsiveren etter ham?) Jeg håper selvsagt at jeg også treffer noen med det glade budskap.

I dag var det norsklærerne i Hordaland med Margreta Tveisme i spissen som inviterte. Margreta introduserte meg som en god kollega, noe jeg satte stor pris på siden jeg føler det samme om henne selv om vi bare såvidt har møttes en gang tidligere. Blogging og Twitter gjør skole-Norge mindre! Jeg hadde tre timers foredrag/kurs på Tertnes vgs i Åsane, og presentasjonen finner du under. Den observante leser vil se at jeg gjenbruker mange slides blant annet fra It's Learning-konferansen i presentasjonen her, men det er ikke nødvendigvis det samme innholdet som blir formidlet, eller samme vinkling fra gang til gang.

fredag
mar272009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 5

Så har jeg kommet til del 5 i serien om sentrale overlevelsesferdigheter for det 21. århundre med utgangspunkt i Tony Wagners bok: The Global Achievement Gap (2008). Kort sagt utfordrer Wagner tradisjonell skoletenkning og vil at vi skal vektlegge trening i sju grunnlegende basisferdigheter, eller kompetanser, mye sterkere i undervisningen, heller enn dagens faktabaserte undervisning og testing. Det vi underviser i og tester i dagens skole er ikke nødvendigvis det viktigste å kunne for neste generasjon arbeidstakere og samfunnsborgere. Jeg har tidligere skrevet om de fire første av de sju grunnleggende ferdighetene her på bloggen (se under), og tar i dag for meg den 5:

Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Gode kommunikative egenskaper er grunnleggende for å lykkes godt i arbeidslivet, i samfunnet og privat. Klarer du ikke å formidle synspunktene dine på en passende måte ligger veien åpen for misforståelser, konflikter og forsinkelser. Dette er både veldig selvsagt og samtidig ofte fryktelig vanskelig. Ofte er tiden knapp, og det er viktig å greie å formidle raskt og med overbevisning hva ditt viktigste poeng er. Det er krevende nok å kommunisere bra med de vi kjenner godt, for eksempel venner og familie. Da er det i det minste rom for å tolke kroppsspråk, tonefall og dagsform slik at vi stort sett skjønner meldingen. Det blir straks verre når vi skal kommunisere med noen vi ikke kjenner like godt, gjerne i faglige eller profesjonelle sammenhenger, for da trengs skikkelige kunnskaper om hva som er "god tone". Selv om det kan være riktig sjarmerende er det likevel et stilbrudd når elever sender meg meldinger på ITSL som innledes med "Halla, skjer'a?" Da blir jeg alltid litt bekymret for at de en dag støter på noen som ikke synes at de er verdt mer oppmerksomhet fordi de kløner i innledningen. I en jobbsøkersituasjon kan dette fort skje - kanskje glipper intervjuet til drømmejobben på grunn av en dårlig formulert søknad. Det er synd, for mitt inntrykk er at dagens unge har gode muntlige kommunikasjonsevner jevnt over. De imponerer med fine fremføringer, og frimodigheten er langt større enn jeg kan huske fra min egen skolegang. Noe har altså blitt bedre, og det økte læringstrykket på muntlige aktiviteter de siste 15 årene har nok litt av æren for dette. Arne Krokan har nevnt flere ganger i sine foredrag at norske studenter imponerer i utlandet med sin naturlige frimodighet, og dette finner vi også i undersøkelser: Norske skolebarn har stor tiltro til egne evner, og de er gode til å snakke for seg. Likevel glemmer mange at det ikke er det samme hvem de snakker til, og de må vite å skille mellom ulike kommunikasjonssituasjoner.

Det er etter mitt syn mer alvorlige mangler ved den skriftlige kommunikasjonsevnen til ganske mange skoleelever i dag. Mange har for dårlig ordforråd, de uttrykker seg upresist, og de kan ikke skikkelig rettskriving. Det er også stor usikkerhet knyttet til formulering av formelle saktekster som artikkel, søknad, rapport, CV osv. Wagner påstår at så mye som halvparten av de amerikanske studentene etter to års collegeutdanning ikke har gode nok skriftlige kvalifikasjoner, etter fire års studier er tallet riktignok nede i 25% (Wagner, Tony: The Global Achievement Gap, Basic Books 2008 s. 34). Om disse tallene stemmer overens med norske forhold vet jeg ikke, men min erfaring med skriveferdighetene til Vg3-elever i Norge tilsier at vi har et problem her også. Dette blir raskt synlig når de kommer ut i arbeidslivet, eller når de skal skrive oppgaver på høyere utdanningsnivå. Den alvorligste mangelen er dårlig evne til å uttrykke seg presist nok. Det er ikke så dramatisk med en stavefeil eller to eller et komma på feil sted i teksten, men når tanker og ideer ikke kommer klart frem bør noe gjøres. Vi har gode muligheter til å få rettet opp feil i teksten ved hjelp av retteprogram, og enkel korrekturlesning avslører det meste. Langt vanskeligere er det å lære å tenke klart.

Jeg pleier å si til elevene mine at "du vet ikke hva du tenker før du kan si det". Dette er kanskje en floskel, men poenget er at de må være i stand til å forklare andre hva de mener. Hvis ikke hjelper det ikke samme hvor smart det egentlig er, det de har i tankene. De må lære seg presis omgang med ord, vendinger og begreper, og de må kunne skape fokus, engasjement og energi rundt det de skal formidle. Det store spørsmålet blir dermed "hvordan". Hvordan lære dem dette? Hvordan unngå at de som unge voksne dummer seg ut fordi de ikke vet hva noe egentlig heter? Jeg var en gang på foreldremøte på barneskolen til et av mine barn, og måtte bite meg i leppa for ikke å virke uhøflig da læreren forkynte med alvorlig mine at det skulle begynne en ateist i klassen hennes, men vi trengte ikke å bekymre oss, for støtteapparatet sto klart med assistenter og alt. Det var ikke bare jeg som så ned, for å si det sånn.

Så hva er løsningen? Jeg vet ikke. Men det jeg vet er at nylig har elevene mine sittet og skrevet sin siste prøveeksamen i hovedmål, basert på Udirs eksempeloppgaver. Den første gikk hjem kl. 10.30, den siste 12.45, en time før fristen var ute. Oppgaven kan ikke ha vært særlig vanskelig da, og jeg lurer på om jeg kan vente meg bedre resultater enn tidligere. Kanskje, men jeg tviler. Jeg spør meg selv om dette er den beste måten å vurdere dem på. Grunnen til at vi gjør det er selvsagt for å trene dem på selve eksamensformen - men blir de egentlig bedre skribenter av å løse denne typen oppgaver om igjen og om igjen? Jeg tviler sterkt på at dette er den mest effektive måten å gjøre det på. Jeg heller mer og mer mot en oppfatning av tekstkompetanse bedre kan styrkes gjennom kollektive produksjoner, god forberedelse, samarbeid og diskusjon. Den gode gamle prosessorienterte skrivingen bør i enda større grad løftes inn i den digitale tidsalder der elevene skriver sammen i et og samme dokument, redigerer og kommenterer hverandres bidrag. Vi har en lang tradisjon i vår kunsthistorie for å kopiere gamle mestere. Kanskje denne praksisen i større grad bør inn i skolens skriveopplæring også? Vi må bli flinkere til å finne frem til oppgaver som stimulerer til nysgjerrighet og kreativitet, og vi må stille tydeligere krav til at fagspråk er til for å brukes. Elevene kan lære mye av hverandres "best practices". Vi bør gjøre mer av det som virker og mindre av det som ikke virker. Vi kan lese mer, sammen, tekster satt inn i en meningsbærende kontekst. Elevene kan få flere morsomme utfordringer der de må definere ord, lage ord og løse språknøtter. Det er tross alt ganske viktig å vite forskjellen på å være adoptert og å være abortert.

Tidligere poster i denne serien:
Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap

Foto: "Steckschrift", CClisensiert av Wilhei55 på Flickr

mandag
mar162009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 4

Jeg lette etter et bilde som kunne illustrere den 4. grunnleggende ferdigheten på Tony Wagners liste over Survival Skills For the 21st Century, og kom over dette med et Gandhi-sitat. Mahatma Gandhi var en usedvanlig klok mann. Da jeg leste teksten på bildet slo det meg at den passer enda bedre til å illustrere denne posten i serien enn jeg først tenkte. Jeg skal prøve å forklare hvorfor straks.

Den 4. sentrale ferdigheten for å overleve i det 21. århundre er, ifølge Tony Wagner, initiativ og entreprenørskap.

Det var ikke denne ferdigheten jeg ble mest inspirert av til å begynne med, da jeg leste boka. Entrepenørskap ligger liksom ganske fjernt fra en norsklektors hverdag. Vi holder oss mer til det gamle, vi. Sagalitteratur, bokstavrim, metafor. Eller? Som takknemlig (bl.a. fordi jeg slipper å føre regnskap, det hadde blitt en katastrofe) mottaker av fast lønn fra fylket er jeg ikke blant dem som drømmer om eget firma. Det overlater jeg til blårussen, no offence intended. Mange er som meg, de ønsker ikke å ha noe eget, men er fornøyd med å ha fast lønn og den tryggheten det fører med seg. Så får det være at millionfortjenesten uteblir. Derfor stusset jeg først litt over at initiativ og entrepenørskap sto på listen. Er ikke dette for spesielt interesserte? Alt handler da ikke om næringslivet i fremtiden?

Men så skjønte jeg at dette selvsagt handler om ideer, ikke varer og tjenester i første omgang. Er det initiativrikt å finne en ny løsning på en velprøvd oppgave? Så absolutt. Bør det premieres? Definitivt. Er det initiativrikt å sette i gang med prosjekter og oppgaver uten at noen har bedt deg om det? Selvsagt. Tilbake til Ghandi: Han setter ord på det enkle faktum at dersom du har en god ide, tror på den og ikke gir deg, så vil du antagelig vinne til slutt. Han beviste det selv. Men: "Good ideas have lonely childhoods", sier Hugh McLeoud. Vi vet ikke om en ide er god eller dårlig før vi har prøvd den ut. Det er bare det at skolen, lærere og myndigheter ikke er så gode til å la barn og unge få finne ut om de har egne, gode ideer. Vi er altfor opptatt av å fore dem med våre velbrukte, oppleste og vedtatte sannheter. Vi trenger mennesker som tør å tro på egne ideer, som ikke lar seg bremse av "Nei, men" når de burde ha blitt møtt med "Ja, og!" Klasserommene våre er fulle av unge som kjeder seg. De brenner ikke særlig for ideene sine mens de er der, i hvertfall. Det er ikke deres feil.

boredom sheep wolf Det er altså ofte en ensom sak å være den med de gode ideene. Gode ideer truer den bestående orden, enten det er naturen som muterer eller modernismen som gjør sitt inntog. Impresjonistene ble skjelt ut i salongene i Paris til å begynne med, men hvem vant til slutt? Det var ikke tradisjonalistene i hvertfall. Vil vi at barna våre skal være sauer eller ulver? Hvordan kan vi støtte dem slik at de våger å stå for nye, lysende ideer som de garantert kommer til å få, om de ikke har fått dem alt? Det kan umulig være ved å gi dem en multiple choice-test.

Se også:
Doug Belshaw: Good Ideas, Sheep and Wolves
Hugh McLeoud: Good Ideas Have Lonely Childhoods

Foto: CC-lisensiert av Joeandkelly på Flickr