I perioden januar 2008-august 2010 blogget jeg om skole på bloggen Tanketråder fra en lektors hverdag. Bloggen ble til i forbindelse med min utprøving av ulike digitale verktøy og IKT-basert pedagogikk i undervisningen. Her finner du de fleste innleggene fra denne bloggen.

Entries in skrivekompetanse (3)

fredag
mai222009

Videre opp og frem

Årets kull er i ferd med å oppsummere og avslutte det de har gjort gjennom tre år på videregående skole. En av dem skrev i den forbindelse på bloggen sin at hun skulle ønske det hadde vært mer fokus på å lære dem å bli bedre til å skrive! Men er det ikke det vi har som et hovedsatsningsområde gjennom 13 år, da? Dagens system legger opp til at norsklæreren skal rette og godkjenne det aller meste, men samtidig så vet vi at skal du bli skikkelig god til noe må det gjerne mengdetrening til. Dagens ungdommer forholder seg til skrift og bilder på en annen måte enn før. De leser og skriver noe mindre, og ser mye mer film og bilder. Dette må få større konsekvenser for hvordan vi jobber med skriving i skolen. Hvis jeg fikk velge fritt hvordan elevene skal få best og mest mulig skrivetrening i norsk ville jeg latt elevene skrive kortere og oftere og sørget for at de vurderte & kommenterte hverandres arbeid mest mulig i videregående skole. Alternativet er nemlig at norsklæreren sitter på bunkene av såkalte langsvarsoppgaver (tekster på 1,5-3 sider), vurderer og gir tilbakemeldinger uten at dette nødvendigvis fører til tilstrekkelig læringstrykk for eleven fordi det vanligvis tar for lang tid slik systemet er i dag, der hver norsklærer gjerne har ansvaret for 60-120 elever. Grunnen til at vi gjør dette likevel er naturligvis fordi elevene på eksamensdagen blir møtt med oppgaver i “norsk stil”, selv om kompetansemålene i Kunnskapsløftet egentlig åpner for langt mer varierte oppgaver enn denne klassikeren. Det er som om elevenes dannelsesnivå henger på evnen til å formulere denne særegne teksten som ikke ligner særlig på andre tekster de kommer til å skrive senere: “Gjør rede for…drøft… forklar… tolk… analyser”. Det må da være andre alternativer.

Jeg har nå prøvd ut å blogge med elever i ca et og et halvt år. Det har vært noen feilskjær underveis, og ikke alt har vært like vellykket. Det skulle forresten bare mangle, for hadde det vært så lett, så var det vel ikke mye ved det heller. Til sammenligning har jeg prøvd å lære dem å skrive stil i mange flere år, og det har ikke vært udelt vellykket det heller selv om noen sikkert har fått litt ut av det også. Når jeg presenterer blogging som et alternativ å bruke i undervisningen for kolleger er det alltid noen som spør om hvordan dette er eksamensrelevant. Jeg vil gjerne snu litt på det spørsmålet, og heller si: Hvordan er blogging med elever IKKE eksamensrelevant? Jeg nevner noen argumenter:

  • Elevene får oftere skrivetrening enn ved tradisjonelle, større skriveoppgaver
  • Elevene får god oversikt over fagstoffet de har gått gjennom
  • Elevene får trening i å lage og tolke sammensatte tekster
  • Elevene får mulighet til å få tilbakemeldinger fra flere enn læreren sin
  • Elevene får øvd på å skrive korte, presise fagtekster
  • Elevene venner seg til å presentere tanker, kunnskaper og meninger på en tydelig måte
  • Elevene venner seg til å oppgi kilder (lenker)
  • Elevene kan samarbeide og lære av hverandre

… og sånn kan jeg fortsette. Den som vil kan også ta en titt på begrunnelsen vi hadde for å begynne med skoleblogging i fjor. Alt dette er kvaliteter og ressurser som elevene kan ha nytte av til eksamen. Jeg har stor tro på jevn innsats som veien til gode kunnskaper og ferdigheter. Ikke alle klarer å motivere seg selv til dette. Det er derfor bra å ha små, hyppige oppgaver som andre umiddelbart gir sin respons på. Skoleblogging gir elevene mulighet til å gjøre dette, og læreren kan unngå å brekke nakken.

Eleven min har et viktig poeng, og hun gir selv svaret: Det er blant annet gjennom jevn innsats over tid, som blogger (på fritiden) og forumdebattant, at hun har forbedret sin skrivekompetanse. Norskfaget er i for stor grad preget av stivnede tradisjoner, og vi klarer ikke å gjøre det relevant nok for elevene våre. Dette må vi gjøre noe med. Hvis teksten på illustrasjonsbildet er riktig, så har vi en jobb å gjøre for å hindre at vi blir stående på stedet hvil. Nye vurderingsformer og andre oppgavetyper kan kanskje gi oss et dytt i riktig retning? La oss begynne med å fjerne to av karakterene i norsk og heller satse på en samlet karakter i faget. Det er jo den samlede sluttkompetansen som gjelder, tross alt.

Foto: CC-lisensiert av Superkimbo in PKK på Flickr

mandag
mar302009

Mappevurdering som eksamensform

Det er gledelig at regjeringen ser på muligheten for å la elevene få mappevurdering i stedet for tradisjonell eksamen. Det er imidlertid mye som må stemme for at mappevurdering skal bli vellykket og dermed indikere elevens kompetanse på en god måte samtidig som prosessen blir til å leve med både for elevene og læreren. Det kan fort bli mye vurderingsarbeid av mapper, og vi trenger et system som er både effektivt og rasjonelt. Dersom det blir noe av disse forsøkene håper jeg virkelig at jeg får være med. Det kunne vært riktig spennende å se hvordan kombinasjonen samarbeidslæring, bærbar pc og mappevurdering kan fungere i norskfaget.

Oppgavene som skal vurderes må være av ulik art. Det må være eksempler både på sakprosatekster, sammensatte tekster, skjønnlitteratur, hovedmål og sidemål i elevmappen ved skolegangens slutt. Det bør også diskuteres om vi samtidig skal slå sammen vurderingen i hovedmål og sidemål til en skriftlig karakter - men den debatten er vel håpløs fortsatt. En kunne f. eks. kreve at 1/4 av tekstene skal være på sidemål. Siden sammensatte tekster er innført som eget hovedområde i norskfaget er det rimelig at disse får en større plass i vurderingen. Samarbeidsoppgaver bør også ha en plass i en slik mappe. Det er naturlig å tenke seg at i hvertfall halvparten av elevens produkter kan være produsert i samarbeid med andre. Hva med tverrfaglige tekster? Elevene kan skrive oppgaver i andre fag som kan telle med i vurderingen av tekstkompetansen deres. Mappen er selvsagt digital slik at elevene kan legge inn både tekst, lyd og bilder/film som en del av sin totale tekstproduksjon. Eleven kan føre en refleksjonsblogg gjennom hele prosessen der hun gjør rede for hvordan skriveprosessen hennes har vært. Denne kan vurderes som et av produktene, eller den kan holdes utenom. Et forhåndsbestemt antall tekster velges ut fra de ulike modulene og tas med i sluttvurderingen.

Skillet mellom underveisvurdering og sluttvurdering i norskfaget er problematisk dersom vi tenker oss at all vurdering i tre år er underveisvurdering før vi plutselig må teste eleven i full bredde i løpet av få uker mot slutten av Vg3. Dette fortoner seg som nærmest umulig i praksis. Jeg opplever at mange elever finner norskundervisningen kjedelig fordi den for dem fremstår som en evig repetisjon av det samme fagstoffet hele veien fra 8. klasse og ut videregående. Skal skillet underveisvurdering/sluttvurdering tas på alvor er det kanskje håp i sikte? Mappevurdering kan nemlig gjøre det lettere å modulisere undervisningen i et treårig løp. En positiv konsekvens av slik tenkning er at det kan bli lettere å gi god underveisvurdering. Jeg ser for meg at vi kan ha moduler med sidemålsopplæring, skjønnlitteratur, artikkelskriving, sammensatte tekster osv. Det beste av det eleven presterer gjennom disse periodene samles i mappen og tas med i sluttvurderingen.

"Kunnskapen er kollektiv, men kompetansen er individuell". Jeg vet ikke hvor dette sitatet kommer fra, men det er godt sagt. Vi må ikke miste av syne at selv om gode samarbeidsevner er viktige i vår tid, så må vi fortsatt kunne jobbe effektivt på egen hånd også. Vurderingskriteriene bør med andre ord inneholde noe om individuell informasjonskompetanse. Hvordan det skal testes vet jeg ikke ennå, men dersom vi får til det kan vi kanskje med større trygghet forlate eksamenslokalet og stole helt og fullt på mappevurderingen. Høyre er skeptiske til å kutte ut eksamen selv om de er positive til mappevurdering, men jeg tror ikke at vi kommer til å klare å lykkes skikkelig med mappevurdering dersom eksamen likevel overstyrer dette i enden av utdanningsløpet. Da blir det å fortsette å trene til eksamen som før. Dette er ikke god bruk av tid! Over 100 år med eksamensstiler burde ha lært oss dette nå. Tekstkompetanse måles ikke nødvendigvis best på en femtimers prøve.

Hva tenker andre om mappevurdering ved hjelp av digitale mapper? Jeg håper på mange innspill her om både fordeler og ulemper - dette er jo et stort tema!

Foto: CC-lisensiert av Kasaa på Flickr

fredag
jan162009

Hvem skal skrive hva - for hvem?

"Det e mang slags kjærlighet," sang Jan Eggum på 80-tallet. "Mang slags kjærlighet e godt for deg og meg". Jeg er så enig. Altfor ofte setter vi trange rammer rundt både kjærlighet og annet viktig og lar resten være definert som "utenfor, galt, feil". Det er dumt av oss. Vi kan risikere å gå glipp av mye på den måten.

Jeg kom hjem ør i hodet i går etter å ha hatt elevsamtaler uavbrutt i tre timer. Men ørheten var god, jeg kjente meg usedvanlig motivert og fornøyd etter dagens innsats. Det er noe helt eget å få snakke med elevene en og en og høre hva de tenker på, få vite litt om hvordan de tenker på seg selv i forhold til norskfaget. Det som holdt tankespinningen gående utover kvelden var særlig det to elever sa. Den ene sa til meg at "jeg er ikke noe god til å skrive, jeg. Når jeg sitter på heldagsprøver går det aldri noe bra, jeg blir så sliten. Vanligvis skriver jeg litt og litt av gangen hjemme. Da går det bedre." Jeg ser at det stemmer. Denne eleven skriver for eksempel bedre på bloggen sin enn på heldagsprøver. Innholdet blir bra uansett, for det er en flink elev, dette, men språket blir mer uferdig, og resultatet blir gjerne en middels vurdering. Dette er altså en elev som liker å skrive, som er faglig motivert, pliktoppfyllende og ambisiøs. Hvordan kan det da være sånn at eleven bare oppnår middels resultater i faget? Det er noe galt et sted. Den andre eleven jeg tenker på fortalte at skriving av fortellinger var det som motiverte. Da kom språket også. Skriving av fagtekster er ikke like lett, ordene forsvinner ut av hodet. Senere samme kveld leste jeg det disse to gikk hjem og la ut på bloggene sine, og jeg kan ikke tro annet enn at dette var en konsekvens av det vi hadde snakket om. Den ene skrev innsiktsfullt om Virginia Woolf (vi snakket om Et eget rom i timen i går), den andre la ut første del av en dramatisk horror fiction med både godt driv og bra språk.

Vi har alle hørt om Ibsen som gjorde det så dårlig i norsk på skolen, og vi vet hvordan det gikk. Maken til feilvurdering fra skolens side kan det være vanskelig å finne. Ikke det at jeg tror jeg har dagens Ibsen mellom hendene, for det vet jeg ingenting om. Men jeg vet at jeg kan velge å løfte frem det disse to er gode til, eller jeg kan overse det.

Jeg tror det er definisjonen av god skrivekompetanse i skolen som ofte blir for trang. Vi terper på sjangre, språk og innhold. Det er ikke uvesentlig å kunne dette. Men hvis resultatet av undervisningen er at vi dreper fantasien, motivasjonen og skrivelysten, da har vi ikke oppnådd stort. Jeg velger å la disse to bruke bloggen sin som sitt fristed. Jeg tar sjansen på å la den kompetansen jeg ser at de har gi dem en mulighet til å korrigere vurderingene de får i de obligatoriske øvelsene i norskfaget. Hvis dette gir dem lyst til å skrive mer, oftere og bedre, så kan det vel ikke være feil?

Foto: CC-lisensiert av crowolf på Flickr