I perioden januar 2008-august 2010 blogget jeg om skole på bloggen Tanketråder fra en lektors hverdag. Bloggen ble til i forbindelse med min utprøving av ulike digitale verktøy og IKT-basert pedagogikk i undervisningen. Her finner du de fleste innleggene fra denne bloggen.

Entries in debatt (42)

fredag
mar052010

Statsministeren møtte bloggere

En ikke helt vanlig dag på jobben er over. Som det sikkert fremgår av mitt forrige innlegg så ble jeg mildt sagt overrasket over å få invitasjon til statsministerens kontor for å møte ham og fire andre bloggere. Temaet for møtet var blant annet å snakke om bruk av blogging og andre sosiale medier i forbindelse med prosjektet Samarbeid for arbeid. Men at det var en gledelig overraskelse for meg håper jeg ingen er i tvil om. De fire andre som var invitert er Knut Johannessen som har bloggen Vox Populi, av flere kalt Norges beste politiske blogg, Bente Kalsnes, kommunikasjonsrådgiver i Origo der hun også har en blogg, sjefsengel Céline Thommesen, gründer, og fortelleren, eller børge som han også kalles (med liten b), student med innsikt i mangt knyttet til nettbruk og -løsninger. En nokså uensartet gruppe, altså, men mitt inntrykk var at dette var personer det absolutt var et privilegium å få treffe. Det var naturligvis også et privilegium å få treffe Jens Stoltenberg, hans politiske rådgiver Sindre Fossum Beyer og kommunikasjonsrådgiveren Åse Solberg.

Alle fem inviterte bloggere har bedt om innspill fra nettverket sitt, men ingen fikk så mange innspill som meg! Jeg tror en av grunnene er at mange så dette som en sjanse til å få gitt en beskjed som vi som regel ikke føler at når frem til mottaker: Vi vil bli hørt når fremtidens skole skal utformes. Det er jo vi som er der hver dag som faktisk vet best hvor det gjør vondt, og hva som er greit. Det var selvsagt umulig å få sagt alt det som kom frem i kommentarfeltet mitt, på Twitter og på facebook i løpet av fem minutter - min tilmålte tid på møtet. Men ikke fortvil - alt som står her på bloggen om dette blir lest med argusøyne av de samme som inviterte til møtet. Beskjeden er altså gitt videre. Jeg valgte å bruke tiden min på fokusere på verdien av å dele og å utvikle en felles forståelse av slikt som vurderingsforskrifter via deltagelse på nett, og at det er viktig at politikere som mener alvor med å bruke nye medier må være tilstede, gi tilbakemeldinger og fremheve de som kommer med gode innspill. Vi diskuterte også hvordan staten bedre kan tilrettelegge offentlige data på nett slik at de blir mye mer tilgjengelige, og vi snakket om at det er viktig at de ikke gjør seg avhengige av noen få kommersielle aktører, men at de har alternative løsninger som kan peke frem mot en plattformuavhengig kommunikasjon på nett. Dette kommer nok de andre til å blogge grundigere om.

Den store bredden i gruppen innebar at det ble lite tid til å snakke om egne hjertesaker, så mesteparten av tiden ble brukt til å diskutere hvordan sosiale medier kan anvendes i ulike settinger. Naturligvis er det annerledes å være en statsminister som blogger enn å være en privatperson som gjør det. Jeg skal ikke late som jeg har mye kjennskap til dette, men Forvaltningsloven etc. legger store begrensinger på hva en politiker eller byråkrat kan mene offentlig uten at det blir forpliktende. Kanskje tiden er moden for å regulere lovverket slik at det passer bedre til en debattform der innleggene kommer både via mail, sms, tweets, "thumbs up" og med snirkleskrift og frimerke? Bare sistnevnte kategori, pluss epost, må arkivføres. Dette må det ryddes opp i.

Fraværs/frafalldiskusjonen ble bare såvidt berørt. Jeg forsøkte å fremheve at det er fint at de nå strammer inn fraværsregelen, men at det er ikke nok å stramme den inn. Vi var også innom begrepet digital kompetanse, og statsministeren var naturligvis helt enig i at dette er viktige ferdigheter som alle må beherske. En skole uten bruk av digitale løsninger, ferdigheter og verktøy er umulig å se for seg. Jeg hadde mye mer på hjertet, men det var ikke tid til å ta det opp. For sikkerhets skyld hadde jeg forberedt en presentasjon basert på de temaene jeg var invitert for å mene noe om før møtet, men den var det naturligvis ikke rom for å bruke. Jeg ble bedt om å presentere bloggen min og hvilke temaer som engasjerer på den, litt om d&b, eventuelle meninger jeg hadde om frafall i skolen, og litt om hvordan staten kan bruke sosiale medier. Noe av innholdet fikk jeg formidlet, andre ting måtte ligge. Jeg legger den ut her, og håper at også denne beskjeden når frem. Og jeg vil gjerne ha en bekreftelse fra noen på statsministerens kontor om at dette er lest i kommentarfeltet mitt (slik vi snakket om i dag, hehe).

Dette blogginnlegget vil bli oppdatert etter hvert som det kommer ut mer vedrørende dagens møte, enten på de andre sine blogger eller på regjeringens sider. Nettavisen var der, så det kommer kanskje en sak der også. Bildet øverst er fra regjeringens flickr-konto og lagt ut med delingslisens (bra!). Det finnes også et par bilder til der. Det andre bildet er tatt med min iPhone.

Hva tror dere? Er det verdifullt å delta på slike møter? Og kan statsministeren/regjeringen/politikere/forvaltningen lære noe av å snakke med vanlige folk som oss?


onsdag
mar032010

En uventet invitasjon fra Jens Stoltenberg

Regjeringen går nye veier, blant annet via sosiale medier, for å få inn synspunkter på viktige saker. Dette synes jeg er interessant og et spennende initiativ. I forrige uke så jeg at statsministerens kontor etterlyste bloggere som kunne være med og diskutere temaer som sykefravær, frafall i videregående skole, næringsutvikling og en bærekraftig økonomi. Wow - det hørtes vanskelig ut! Men interessant! Lurer på hvem som blir blir med på det? Da jeg sjekket telefonen min etter undervisningen i dag så jeg plutselig at det var en melding til meg fra statsministerens kontor. Jeeez! Hva vil de meg? Det viste seg at jeg er invitert, jeg også. Møtet er planlagt på fredag 5. mars. Jeg vet ennå ikke hvem som kommer i tillegg til meg, men jeg har oppfattet det slik at jeg representerer skolebloggerne der. Det kan selvsagt være feil.
Skrekkblandet fryd! Hva sier jeg til vår statsminister når jeg har noen få minutter på meg til å få mitt budskap frem? Her må ikke noe tid kastes bort på uvesentligheter. Hva er det aller viktigste å formidle fra mitt ståsted som skoleblogger, grunnlegger av Del og bruk og lektor i videregående skole med dagens fraværs- og frafallsproblematikk innenfor horisonten? Jeg trenger hjelp. Det har gang på gang vist seg at jeg blir mye klokere etter innspill fra dere enten det er her på bloggen, på Twitter eller på d&b. Så jeg setter min lit til at alle som har lyst til å mene noe sammen med meg om disse temaene sier fra her eller på Twitter, facebook eller d&b så fort dere kan. Til gjengjeld lover jeg å fortelle om møtet her på bloggen etterpå.
Kunnskap mellom hodene er minst like viktig som den som finnes inni det enkelte kloke hode. Det har jeg ment lenge. Kjør debatt!

fredag
sep042009

Jeg er en teknologioptimistisk pedagogisk sinke

Debatten om pc-enes plass i klasserommet går sin trøttende gang gjennom ulike medier. Det er i grunnen rart at pc-en utløser så mye frustrasjon og følelser som den gjør. Vi snakker tross alt om et verktøy som kan brukes på mange ulike vis, og de fleste burde kunne se noe ved den som er nyttig. Et fleksibelt og nyttig verktøy er det, men det passer ikke til alt, like lite som en del fantasifulle multifunksjonsmøbler og kjøkkenapparater. Men å fokusere på om pc-en skal få bli i klasserommet (for den er der, og har vært det lenge mange steder) eller om den skal ut igjen, er fullstendig feil fokus. Det dreier seg i bunn og grunn om å tilpasse seg virkeligheten utenfor skolen, der de fleste hjem, arbeidsplasser og andre virksomheter i samfunnet på en eller annen måte krever at vi klarer å befatte oss med denne teknologien på et eller annet nivå. Sånn må det også være i skolen. Skolemyndighetene har tatt dette innover seg og innført digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet på linje med lesing, skriving, regning og muntlige ferdigheter. I dette ligger en anerkjennelse av at det er et samfunnsansvar å sørge for at alle innbyggere i Norge får tilgang til viktig kompetanse som vil være avgjørende for deres evne til å lykkes. Sørger ikke vi for å gi elevene våre slik kompetanse har vi heller ikke gjort jobben vår.
Dessverre har ikke våre fagorganisasjoner støttet dette arbeidet i samme grad som myndighetene. Jeg blir virkelig provosert når mitt fagforbund, Norsk Lektorlag, har følgende presentert som "gullkorn" på forsiden av sin hjemmeside: "Teknologioptimistene er pedagogiske sinker". Dersom en følger linken kommer en til en artikkel som argumenterer mot tvungen bruk av digitale læremidler, særlig NDLA, og for bruk av bøker i skolen. Professor i informatikk, Kai Olsen, siteres på at lærere må få velge fritt hvilke læremidler de vil bruke i undervisningen. Dette tas til inntekt for bruk av bøker i stedet for digitale læremidler. Men nå har ikke lenger lærere i videregående skole et reelt læremiddelvalg. Situasjonen vår er nå som den alltid har vært i grunnskolen: Skolene må selv kjøpe inn bøker til elevene, og vi må regne med å bruke det samme læreverket i mange år fremover. Skolenes økonomi tillater ikke at lærerne får kjøpe inn nye bøker til elevene hvert eneste år. I dette perspektivet er digitale ressurser faktisk veldig interessante, for det koster en brøkdel eller ingenting i forhold å benytte seg av slike ressurser som er raske å oppdatere fremfor å fornye mange klassesett med bøker. Ikke dermed sagt at jeg er i mot bøker i timen, jeg bruker dem naturligvis regelmessig jeg også. Men det er ikke noe adelsmerke! Kompetansemålene må være det som ligger til grunn for planlegging og gjennomføring av undervisning, og da bør vi få bruke de ressursene som passer best. En lærebok er på mange måter å betrakte som et oppslagsverk og ikke noe man skal jobbe seg gjennom fra a-å. Ved årets slutt er det å håpe at vi kan gå gjennom kompetansemålene og si: "Dette, dette og dette har vi lært, dette har vi fått til i løpet av året". Ikke "vi rakk alt unntatt de to siste kapitlene" - en situasjon jeg selv opplevde regelmessig som elev.
Men det mest provoserende er ikke bok vs skjerm-debatten. Det vil alltid være sånn at noen liker mora, mens andre liker dattera. La oss være enige om å være uenige om hva som er best, lesing på skjerm eller på papir, inntil seriøs forskning kan gi oss en konklusjon hvis det er mulig. Det som virkelig får meg til å reagere er hvordan rapporten til RCM avfeies. Kunnskapsdepartementet ba RCM vurdere i hvilken grad NDLA har lykkes med å tilby et godt alternativ, og NDLA får ganske godt skussmål i rapporten. Det kommer også frem at lærernes kompetanse og holdninger er en barriere for implementeringen av digitale læremidler i skolen. Leder for NLL har følgende kommentar til dette:
– Når lærene velger å ikke bruke digitale læremidler, har de som regel meget fornuftige og gode grunner til det. Det kan være pedagogiske, faglige eller praktiske årsaker. Det er positivt og ansvarlig når lærere er tilbakeholdne med å bruke egne elever som forsøkskaniner. Bruk av digitale læremidler har i stor grad vært lansert som ledd i en pedagogikk der elevene arbeider individuelt og har ansvar for egen læring. Denne pedagogiske tenkningen har gått av moten. Evalueringsrapporten viser til tider en ensidig og bedrevitende holdning som vi kjenner igjen fra tidligere rapporter om digitalisering av skolen. Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker, sier leder Gro Elisabeth Paulsen.
Dette utsagnet vitner om svært liten innsikt i hvordan det jobbes pedagogisk med å integrere digitale verktøy i undervisningen rundt omkring på norske skoler. En fagorganisasjonsleder bør kjenne bedre til hvordan egne medlemmer utfører jobben sin. Ansvar for egen læring som pedagogisk prinsipp er umoderne, og vi tenker heller ikke slik. Tvert i mot er det viktig å få elevene til å forstå at de lever i et sammensatt samfunn som også skolen er en del av, de er ikke isolert på hver sin øy med laptopen i fanget. De har ansvar for seg selv, men også for andres læring, og lærerne har anvar for å sørge for at de gjør det de skal. Jeg inviterer derfor Gro Elisabeth Paulsen og NLL til å komme på besøk til min arbeidsplass og lære litt om hvordan vi faktisk jobber slik at NLL vet hva de snakker om neste gang de føler behov for å uttale seg om dette. Med det samme vil jeg også be om at NLL sørger for at nyhetene de legger ut på hjemmesiden blir tilgjengelige via RSS - det er nemlig svært tungvint med hjemmesider uten kommentarfelt og RSS; de har faktisk gått av moten.

Jeg var heldigvis ikke den eneste som reagerte. Andre bloggere om samme sak:
Leif
Frode
Marita
Øystein
Sol
Elisabeth 

Forøvrig vil jeg sterkt anbefale Junes respons på et tilsvarende negativt utspill i BT denne uken, og også Lisas.

lørdag
jun272009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 7

Den sjuende sentrale ferdigheten Tony Wagner lister opp i sin bok A Global Achievement Gap (2008) er den jeg liker aller best:

Nysgjerrighet og fantasi

The most beautiful thing we can experience is the mysterious. It is the source of all true art and all science. He to whom this emotion is a stranger, who can no longer pause to wonder and stand rapt in awe, is as good as dead: his eyes are closed.
- Albert Einstein via Quoteworld

Hvem egner seg vel bedre til å illustrere nysgjerrighet og fantasi enn Albert Einstein? Den berømte forskeren var visstnok intet skolelys i sine unge dager - i likhet med vår egen Ibsen, forresten. Historiene om dem beviser at det er viktige rom også for dem som kan tenke utenfor boksen, og heldigvis for det. Det bildet jeg aller helst ville ha brukt til å illustrere dette innlegget sto første gang på trykk i magasinet Life i 1955, og er av skrivebordet til Albert Einstein. Det har dessverre ikke CC-lisens, så derfor må jeg nøye meg med en lenke selv om jeg slett ikke har tenkt å tjene penger på å vise det her. Dumt! Bildet er klassisk i sitt innhold og spiller på Einsteins påstand om at hvis et rotete skrivebord gjenspeiler et rotete hode, hva sier et tomt skrivebord om hodet til eieren da? For meg handler det om at vi ikke skal være så redde for litt rot og kaos. Altfor sterkt fokus på orden gjør at mange muligheter også kveles, selv om det er behagelig å ha full oversikt. Min påstand er at alle arbeidsplasser, vennegjenger og familier trenger minst ett kreativt rotehode!

I dagens overflod av produkter og tjenester er det viktig for produsentene å tenke nytt og annerledes for å finne løsninger som skiller seg ut fra mengden dersom de vil vinne frem. Men kreativitet og fantasi handler selvsagt ikke bare om salg og markedsføring. Fremtidens utfordringer innen miljø, klima og energi er store, og vi vil også oppleve mange nye demografiske, sosiale og helsemessige problemer. Nye spørsmål krever nye svar, og da er det ofte ikke tilstrekkelig å trekke veksler på det vi allerede vet. De som evner å stille de virkelig gode spørsmålene vil også være dem som vil nå lengst i å finne løsninger fordi de vil bidra til å løse de største utfordringene på den mest innflytelsesrike måten. På sett og vis er ringen sluttet her, for nysgjerrighet henger sammen med evnen til kritisk tenkning, den første sentrale ferdigheten i denne serien: Nysgjerrighet handler om å ikke ta noe for gitt, men å heller ta for seg temaer, problemstillinger og situasjoner, analysere dem og undre seg over hvorfor de er som de er, hvordan de ble sånn og hva som kan gjøre dem bedre. Systematisert analyse kan læres inn som rutine, men evnen til undring kan ikke det. Vi trenger folk som er i stand til å gjenkjenne mønstre og muligheter, og som kan tilpasse, kombinere og endre tilsynelatende uinteressante ideer til noe helt annet, nytt. Vi har fremdeles med oss ideen fra industrisamfunnet om at arbeid er noe man får ut fra gitte forutsetninger, og at arbeidstagere først og fremst må gjøre det arbeidsgiveren forventer. Sannheten er kanskje heller at vi i stigende grad er på vei til et arbeidsmarked der den enkelte styrer sin egen arbeidsinstruks ved å fylle den, utvide den og tilpasse den til sin egen profil og kompetanse. Samfunnet etterspør dem som kan gjøre det som forventes av dem, men de bør helst gjøre det med autentisitet, kreativitet, selvstendighet og en personlig touch (Wagner s. 39-41).

Små barn er naturlig nysgjerrige. Alle som har tilbragt tid sammen med en toåring eller en femåring har opplevd den fantastiske evnen de har til å undre seg og stille spørsmål. Men en eller annen gang, ofte mellom 10 og 15 års alder, forsvinner ofte denne undringsevnen, eller i hvertfall -viljen. Hvordan kan det være slik at jo lenger barn og unge er i skolen, jo mindre evne og vilje til å undre seg viser de? Hva er det vi gjør som demper dem sånn? Det er en sørgelig konsekvens av det vi ikke har et godt norsk begrep for, nemlig "schooling". Schooling var ikke bra for Ibsen og Einstein, og det er nok mange flere som har opplevd det enn de to.

Kan det være mulig for skolen å finne nye måter å stimulere elevene til å utvikle sterkere "overlevelsesferdigheter" på? Og kan slike ferdigheter testes på forsvarlig vis? Jeg tror at Wagners sju sentrale ferdigheter for det 21. århundre er svært gode basisferdigheter for læring, arbeid og samfunnsdeltagelse. Dermed bør vi også strekke oss mot en skole der disse vektlegges i større grad enn i dag. For å lykkes med det er det ikke nok med noen ildsjeler i enkelte klasserom, det må systematikk til helt fra planleggingsarbeidet i departement og direktorat via gjennomføring av opplæring i skolen, og ikke minst i valg av type eksamen og vurderingsformer. Får vi til det, da tror jeg vi kan oppnå mye. Det er ingen enkle svar på disse problemstillingene, men jeg regner med at det fremdeles er noen som greier å tenke utenfor boksen også blant de voksne. Tenk om dette århundrets svar på Einstein eller Ibsen sitter og kjeder seg i ditt klasserom? Eller mitt?

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon
Del 6: Å skaffe til veie og analysere informasjon

Foto: Wikimedia Commons

fredag
jun262009

Tony Wagner og sentrale ferdigheter del 6

Etter en lang pause er det nå på høy tid å avslutte serien om de sju overlevelsesferdighetene for det 21. århundre som Tony Wagner har lansert i boken sin The Global Achievement Gap (2008). De fem første innleggene ble alle publisert i løpet av våren, se liste nederst. Den sjette sentrale ferdigheten er svært viktig, og jeg mener at vi kan gjøre mye for å styrke våre elever på dette området. Den er spesielt viktig nå som vi har tilgang på uendelige mengder informasjon nesten til enhver tid:

Å skaffe til veie og analysere informasjon


Det er ikke det å finne informasjon som er utfordringen lenger - i dag er det så rikelige mengder av den at det vanskelige er å velge, analysere og sortere ulike typer informasjon. "Information overload" kan virke passiviserende, og jeg tror at mange lett kan gi opp fremfor å prøve fordi de ikke har gode nok strategier for slikt arbeid. Lar vi dette skje vil vi få et tydelig skille mellom de som kan og de som ikke kan utnytte informasjonsstrømmen i samfunnet. Dette vil ha store konsekvenser for hvilket utviklingspotensiale de vil ha som yrkesaktive. Men det er ikke bare selve informasjonsstrømmen som er utfordrende. Gamle sannheter står stadig for fall, og nye kommer til. Det innebærer et konstant behov for oppdatering og etterutdanning for praktisk talt alle yrkesgrupper i fremtiden, og jeg tror at vi i stor grad må sørge for å gjøre det på egen hånd. Den som sitter og venter på kurs fra sjefen vil i mange tilfeller vente forgjeves, eller få tilbudet så sent at det ikke lenger er særlig nyttig. Selvstendighet og initiativ blir altså viktig her.

Hvordan skal vi takle denne utfordringen i skolen? Jeg tar utgangspunkt i mitt ståsted som lærer i videregående skole for elever i sitt siste år. Elevene bør ha oppnådd nødvendig kompetanse for å håndtere store mengder informasjon når de kommer til dette stadiet i sin skolegang. De trenger gode søke- og evalueringsstrategier. Evnen til å absorbere store kunnskapsmengder er ofte godt utviklet, men ikke alle har like stor evne til å reflektere over det de har lært. Jeg håper det sier seg selv at evnen til å finne, vurdere og reflektere over informasjon ikke fremelskes av tradisjonell faktabasert tavle/power point-undervisning. Skal dette skje må elevene utfordres på andre måter enn ved å kunne gjenfortelle det læreren har sagt. Det har pågått en intens debatt om verdien av lærebøker kontra digitale læremidler (særlig NDLA) i d&b den siste tiden. Deler av debatten handler også om helt andre ting, men det tar jeg ikke opp her. Jeg mener at det er en feilslutning å tro at en god lærebok sikrer at elevene lærer det de trenger. Dette synet kan bare forsvares dersom en også mener at alt elevene trenger å kunne i et fag kan plasseres mellom to permer. Det er mulig at det stemmer i noen tilfeller, men slik er det i hvertfall ikke i norskfaget. En god lærebok kan aldri bli noe mer enn en grunnutrustning.

Jeg skulle gjerne sett at det siste året i vgs var et år til fordypning og spesialisering innenfor de enkelte fag, eller vel så gjerne på tvers av fag. Læreplanen i norsk inneholder et kompetansemål om bibliotekbruk og kildekritikk, og jeg mener at vi bør vektlegge dette i enda større grad enn vi gjør nå, gjerne på bekostning av mer tradisjonelle disipliner som språkhistorie, litteraturhistorie og dialektkunnskap om nødvendig. Jeg mener selvsagt ikke at slike emner er uvesentlige eller unødvendige, men jeg synes at mange legger for stor vekt på dem. Norskfaget i vgs kan ikke være et minigrunnfag i nordisk eller i litteraturvitenskap. Det kan elevene heller få tilegne seg dersom de velger å gå videre i den retningen senere. Som en foreløpig konklusjon vil jeg altså hevde at vi trenger større vekt på selvstendig arbeid mot slutten av grunnutdanningen (som vgs er), og at elevene bør få større emne- og metodefrihet enn i dag. Det vil si at de må ha lært tilstrekkelig mange læringsstrategier til å ha et reelt valg innen de kommer dit. Jeg ønsker et mye tettere samarbeid mellom lærerne, elevene og bibliotekene, siden de fleste bibliotekarer har mye større kompetanse enn lærerne på dette området. Yrkeslivet vil sikkert også kunne bidra mer enn i dag.

Men ingenting av dette vil skje så lenge vi fortsetter å teste elevene etter samme metode som i har gjort gjennom mer enn hundre år, med eksamen i norsk stil. Da vil det tryggeste fortsatt være å trene elevene på å skrive eksamensoppgaver. Vi har ikke tid til annet. Det er tross alt fortsatt karakterene som bringer dem videre i systemet eller ikke, og det kommer fortsatt til å være avgjørende for de aller fleste lærere, fornuftig nok. Konsekvensen er dessverre at da kommer vi heller ikke på banen i det 21. århundret.

Tidligere poster i denne serien:

Del 1: Kritisk tenkning og problemløsning
Del 2: Samarbeid gjennom nettverk og ledelse ved innflytelse
Del 3: Smidighet og tilpasningsevne
Del 4: Initiativ og entrepenørskap
Del 5: Effektiv muntlig og skriftlig kommunikasjon

Foto: "Seven Months", CC-lisensiert av dylanroscover på Flickr